Ung bålfyrer med sans for spenning
Det er sist i november.
Sola har akkurat vært på en av årets korteste visitter og vinterkulda begynner å få litt overtak.
Horisonten bader i oransje idet vi gjør en krapp sving opp til gården Laa i Øvre Ål.
Det romslige firkanttunet er godt kledd i vinterdrakt.Ute hviler en fredelig idyll.
Den eneste lyden kommer fra snøen som knirker under skoene.
Stillheten blir brutt av stabbursdøra som åpnes. Et smilende fjes stikker ut og jeg møtes av et klart og tydelig «hei».
Bjarte Laa forteller at han er ute for å pusse støvet av løssnøskia sine. For skisesongen er allerede godt i gang i Hallingdal.
Nå har border collien Rufus også oppdaget oss og med ett er tunet fullt av liv.
Bjarte Laa er en lang og stram ungdom på 14 år, nest yngst i en søskenflokk på fire. Han er glad i familien sin og for å ha vokst opp på Laa.
– Det er mye liv og røre på en gård, sier Bjarte. I tillegg til Rufus som har stålkontroll over sauene har de to hester og en kanin.
– Og masse plass da, det er egentlig det beste med å vokse opp på gård. Her er det jorder overalt så jeg kan gå, sykle og gjøre alt jeg vil. Jeg har hatt mange turer innover åsen her, forteller Bjarte entusiastisk.
Som hallinger flest har Bjarte vokst opp med «ski på beina». Han hadde knapt lært å krype, før mor og far tok ham med på langrennsturer. Noe han setter stor pris på i dag.
– Skiturene på søndagene er mye av grunnen til at jeg har blitt så glad i å være ute, smiler Bjarte. Ute er det frisk luft og man får lufta alt man går og tenker på. Man får sortert i hjernen.
Den beste turen
Denne unge karen ser ikke ut til å bry seg om at frosten biter litt i kinna. Praten går lett nå og vi snakker om både korte og lange turer, som det har blitt mange av. Vi er litt nysgjerrige på om han har et spesielt uteminne.
– Å jo, det var for en stund siden, sier Bjarte ivrig. Vi var en vennegjeng blant speiderne som planla å overnatte ute i høyfjellet, midt i januar. I uka ble det meldt 17 m/s vind og da helga kom, hadde vestavinden slått til akkurat slik det var spådd. Vi tenkte at, æsj, dette blir for drøyt og vurderte å droppe hele turen.
Eventyrlystne som de var ble sekkene likevel pakket, og de satte kursen i retning Vats fjellkyrkje, ved Rødungen Nord.
– Vi måtte jo prøve, tenk om vi skulle angre etterpå, humrer Bjarte. Vel framme ved fjellkirka hadde de knapt åpnet bildøra før den kalde januarblesten slo imot dem.
– Det var bekmørkt og nesten ikke mulig å holde seg på beina, minnes han. I en diger snøfonn gravde vi oss innover i den hvite haugen, så føyka sto. Etter en hard økt var fonna delt på midten. Vi hadde fått laget oss et bra vindskjold. Så krøp vi ned i vinterposene våre og nå kunne vinden blåse så mye den bare ville. Vi lå helt i le og skuet opp på den krystallklare stjernehimmelen. Helt fantastisk vakkert. Neste morgen var det blikk stille og himmelen helt pastellrosa. En uforglemmelig opplevelse – det er nok det beste turminnet mitt, sier Bjarte og skuer bort på Rufus, som har lagt seg borte ved låvebrua.
En ekte flisespikker
Selv om 14-åringen er relativt ung har han stor kunnskap om utendørslivet. Vi forstår raskt at speideren har betydd mye for ham.
– Jeg har lært masse som speider. Det viktigste er nok det å ta ansvar og å måtte tenke selv. I sommer var Bjarte på én av mange speiderleire, som forøvrig er noe av det artigste han vet om. Denne gangen lærte han om førstehjelp og i høst har han delt den nyttige kunnskapen videre til de yngre speiderne på Ål.
Bålfyring er også noe han liker godt. Han vet mer enn de fleste om bål.
– Det er ikke bare å kaste papir oppå veden og tenne på. Da slukner det raskt. Man må starte i det små, med masse fliser og bygge seg sakte oppover, til det har blitt et bål som lager glør. Først da er det perfekt. Bjarte forteller at det første merket man tar som speider er flisespikkermerket. Alt man har er kniv og tre pinner. Med én fyrstikk skal man få fyr på første forsøk.
– Mange fyrer trekantbål, men selv liker jeg best firkantbål, som gir mye varme. Bål er gøy, sier Bjarte med et lurt smil.
– Og så er det godt med hamburger som er grilla på bål. Det er favoritten min. Men om vinteren blir det nok mest pølser. Det er enklest å grille. Han minnes også en veldig god rett som mamma Marianne lagde da han var liten.
– Mamma pleide å grille laks på bålet. Ho pakka laksen i folie sammen med grønnsaker og en smørklatt. Etterpå åt vi det i potetlomper. Det smakte herlig.
Adrenalinavhengig
Bjarte kan virke som en rolig gutt, men skinnet bedrar. De som kjenner han godt vet at han har utallige timer på sykkelsetet. Langs stier eller ned de bratteste knauser. Like ofte er han å se i en av de to sykkelparkene på Ål.
– Det er utrolig gøy når alt funker og man kan stole helt og fullt på sykkelen. Før syklet jeg mest downhill og konkurrerte, blant annet i NM og skandinavisk cup. Nå går det mer i stisykling innpå fjellet og triksing i parken sammen med venner. Sykkelmiljøet på Ål er stort, blant annet takket være sykkelfestivalen Hillbilly Huckfest, sier Bjarte. Vinterstid går det mye i frikjøring i Ål skisenter, der han også konkurrerer.
– Fart, dropp og uventede ting som skjer er spennende. Jeg liker action. Både sykkel og ski gir meg adrenalinkick. Man kan vel si at jeg er litt «adrenalinnarkoman», ler Bjarte.
– Og så er jeg mest glad i uorganisert idrett. Da kan jeg styre tiden helt selv.
Fra juletreselger til lydmann
Vi har snakket en god stund nå og det begynner å skumre litt. Ute på tunet står et grantre pyntet for advent og lyser fint mot oss. Bjarte forteller at han har hogd og solgt juletrær nede i sentrum noen år.
– Det var pappa som kom på den ideen og i starten tjente jeg endel på det. Det var artigst å finne og hogge trærne, men veldig sosialt å møte folk nede på Sundretorget også. Alle kundene fikk servert gratis gløgg, varmet i kaffekjelen på bålpanna. Folk satte pris på det. Det ble liksom litt ekstra koselig. Jeg gjorde alt selv, så jeg lærte mye, smiler Bjarte.
Dette året får grantrærne likevel stå i fred i skogen hjemme, for Bjarte har valgt å legge juletresalget på is. Han har nemlig også øre for musikk, og i hele adventstida skal han skru lyd for flere julekonserter. Julegrana er med andre ord byttet ut med juletoner.
– Jeg tjener nok bedre på lyd enn juletrær, ler han.
– Jeg har faktisk veldig lyst til å satse på lydmannyrket. Bjarte liker musikk og synes det er gøy å reise rundt og møte folk. Dessuten har han stor sans for logistikken og ser på seg selv som en systematiker.
– Storebroren min, Eirik, skrur forresten også lyd. Det var han som inspirerte meg til å begynne, forteller Bjarte.
Verdens fineste utendørsland
Det har vært travelt for Bjarte i det siste. Skolearbeid med tentamen tar mye tid. Da er det godt å koble av ute innimellom slagene.
– Vi er så heldige som bor i kanskje verdens fineste utendørsland. Vi har fjell, skog og stier på alle kanter. Det er bra å ta seg en pause ute i blant. Jeg tenker at mange har vanskelig for å rive seg løs fra skjermer. Det er positivt med teknologien, men man må lære seg å avgrense tiden. Jeg tror det er lurt å spørre seg: Er det viktig det jeg ser på nå eller ser jeg bare fordi jeg kjeder meg? Da er det bedre å komme seg ut. Det er noen som har sagt at «ein må ut å lufte vetet litt». Det er jeg enig i.
På tur
Bjarte Laa / Alder: 14 / Bosted: Ål /Hobby: Sykling, skikjøring og speider / God på: Bålfyring
Gjør som Bjarte:
– Ha alltid med en fyrstikk eske eller lighter på tur, i tilfelle du vil tenne bål.
– Lag firkantbål og tenn på i bunn. Det gir et varmt og godt bål.
– Prøv å komme deg ut på tur selv om du møter en hindring. Det kan bli et av dine beste minner.
SKREVET PÅ OPPDRAG FOR
